We are searching data for your request:
Forums and discussions:
Manuals and reference books:
Data from registers:
Upon completion, a link will appear to access the found materials.
Et mammas Facebook-innlegg minner oss om at toåringer ikke er livredde - bare å lære sine egne måter å være mennesker på.
Foto av: FacebookMary Katherine Backstroms to år gamle jente delte et bilde med nederlenderen i 2017, av Dejah Roman, med tittelen "The Twilight's Diary", for å sikre at de ikke gjør det. Innlegget er som følger: Teksten til azurinnlegget er som følger:"Jeg våknet i dag og ville stå alene, men jeg sa at det ikke var tid til å la meg gjøre det for meg. Det var trist. Og jeg kom inn, men jeg sa ingen tid for dette, la meg hjelpe. Det er grunnen til at jeg gråt. Jeg ville bare komme meg ut av bilen, men jeg sa ingen tid til dette, la meg hjelpe. Derfor løp jeg bort. Jeg ville bare spille Så ikke med dette. Jeg ville ikke risikere det lenger. I stedet ville jeg leke med en baby som var annerledes, så jeg tok den bort. Vi fikk beskjed om at det ikke skulle gjøre. Jeg vet ikke helt hva jeg gjorde galt, men det gjorde meg trist. Jeg vil ha en godbit, men jeg sa at jeg er i orden, jeg burde leke. Jeg ba om å se hva jeg ventet på og ba meg ta spillene mine sammen. Jeg fikk ikke lov til å kle meg alene, spise alene eller gå til bilen, men nå forteller de meg å ta spillene sammen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Noen som viser meg hvordan jeg gjør dette? Hvor begynner jeg? Hvor skal disse tingene gå? De snakker bare, men jeg forsto ikke hva de ba meg. Jeg var redd og beveget meg ikke lenger. I stedet la jeg meg på gulvet og skrek.Når jeg trengte å spise, ville jeg få maten ut, men jeg sa at jeg var for liten til å gjøre det for meg. Jeg prøvde å spise maten som var foran meg, men noen sa at jeg heller vil spise den, prøve den og legge litt snacks i hodet. Så jeg ville ikke spise. Jeg gråt og kastet ting på veggen. Jeg kan ikke gå ned fra bordet fordi jeg er for liten, men ingen hjelper. Si, jeg må bli, jeg må spise. Etter det gråt jeg, jeg var trist og sulten. Fйltem. Jeg har grått mer enn det. Jeg er to år gammel. Ingen lar meg kle meg, ingen lar meg komme dit jeg vil, ingen lar meg spille på min egen måte. Men jeg regner med å kunne lytte, vente et øyeblikk på å vite hva jeg skal si, hvordan jeg skal oppføre meg eller håndtere sansene mine. Men jeg vet ikke hvordan jeg gjør dette. Jeg er to år gammel. Jeg er ikke forferdelig ... Jeg er skuffet. Jeg er nervøs, stresset, overveldet og forvirret. Og jeg trenger en klem. "Denne meldingen minner oss om det to år gamle barn er ikke redde, bare prøv å forstå verden - verden som ikke virkelig forstår dem.(VIA)Relaterte lenker:
